Når lys bliver stillhet
af Gunnar Danbolt,
kunsthistoriker, Bergen, N
Und ob ihr tausend Worter habt:
Das Wort, das Wort ist tot.
Karl Wolfskehl.


Kunsten har mange formål, men ett av dem er å gjøre stillheten synbar. I en tid hvor stillheten har dårlige vilkår – hvor en buldrende og skvaldrende aktivitet overdøver det meste – er behovet for det stille og kreative midtpunkt større enn noensinne.
For det er først i stillheten at vi kan gå inn i oss selv og få rede på oss selv. Så lenge alle våre aktiviteter kaster oss rundt hit og dit i en eneste virvel, lar ikke dette seg gjøre. Mange kunstnere – komponister, malere og koreografer – har forsøkt å finne veier inn mot de stille punktene. Britt Smelvær er én av dem.

Smelvær var opprinnelig tekstilkunstner, men selv om de tekstile kvaliteter ennå er merkbare, er det installasjonen som nå er hennes medium. Hun lager fysiske rom som vi bokstavelig talt kan gå inn i. Det kan vi ikke i de rom som stillhetens kunstner, Vermeer, malte frem på lerretene sine.Likevel blir vi absorbert inn i de vermeerske billedrom, og oppdager da stillheten som hvite flater som vibrerer av lys. Det virker som om lyset oppløser veggens materialitet og gjør dem gjennemsiktige. Vi omsluttes av et lys om er like vanskelig å ordlegge som det lyset Dante møtte i Paradiso.
Det gjorde ham stum, eller snarere, det reduserte hans tale til barnslig babbel. Han ble grepet uten å begripe.

Britt Smelvær lager rom i rommet, men ikke med tre og stål, men med det vakreste og skjøreste hvite papir. Et papir som er bearbeidet og brettet sammen på en slik måte at det kan fange lyset. Av dette sammenbrettede papir lager hun hus, stillhetens hus. Og hvor det er stillhet, er det også lys. Og lyset kommer fra uventede steder og underlige vinkler, men akkurat slik at det virker som om huset er bygget av lyset.

Installasjon er romkunst og det i bokstavelig forstand. Den tar rommet i besittelse og forvandler det til noe annet. I dette tilfelle et lysende, hvitt hus med assosiasjoner til det fjerne Østen. Veggene kan ligne på rislende klokker. Når vi trer inn i huset, blir vi absorbert og oppslukt av den stillhet som råder i dette hvite rommet med vegger som vibrerer av lys.

Huset står midt i gallerirommet, og det har et vakkert eksteriør, men vi aner at det ikke er tilstrekkelig å se det fra utsiden. Likevel ser vi ingen dør inn i dwtte huset. For den er behendig lagt på baksiden for at vi akkurat skal lete etter den. Man kan ikke bare ruse inn i et slikt hus. Det krever forberedelse, og den får vi gjennom et gammelt og prøvet middel – letingen. Det er et motiv vi blant annet kjenner fra Mozarts opera Tryllefløyten. Den handler, som kjent, om å < komme innenfor>, og letingen er et sentralt middel til det. Men når vi først finner døren inn til Smelværs hus og er kommet innenfor, opplever vi virkelig en forløsning. Spenningen, også de spente nervene, blir sakte oppløst og ro og harmoni kommer sigende inn i denne lusende atmosfære omkring oss. Tankene går ennå engang usøkt i retning av Dantes Paradiso.

Som et konseptuelt verk er ideen, tanken, konseptet, avgjørende, for installasjonen skal ikke bare gi oss opplevelser. Den skal også generere en erkjennelse – om stillhetens og taushetens vilkår. Og kanskje er den erkjennelse i slekt med den som Arnold Schønberg fant frem til i operaen Moses og Aron – at det dypeste, det mest avgjørende i livet unndrar seg ordene. Den syngende Aron tror at alt kan pedagogiseres – at alt, selv Gud, kan reduseres til noe konkret og håndfast som det er lett å tro på. Men Moses – den stammende, talende Moses – vet at det ikke er riktig. Han vet at bare tausheten og stillheten er mulig når vi står ansikt til ansikt med det avgjørende. Da kan man bare – som Moses – skrike ut i opraens siste replikk:<Ord, du Ord som jeg ikke har>

Det er denne erkjennelsen man har, når man står inne i dette stillhetens hvite og lysende hus. Og det er først da man oppdager at Smelværs installasjon er i slekt med den ikonoklastiske strømning innenfor modernismen – med malere som Kasimir S. Malevitsj (1878 – 1935), Mark Rothko (1903 – 1970) og Barnett Newman (1905 – 1970). I slekt, men likevel helt anderledes – mer inklusivt, mer assosiasjonsrikt og mer åpent.

år lys bliver